Forrige dag

17. Mai

Les 1. Krønikebok 17 -- 20

Da David vurderte kontrasten mellom skjønnheten og verdien av hans eget palass og tilstanden til det gamle Tabernaklet, hvor Guds nærvær var, ble han skamfull, og ville bygge et Tempel som skulle reflektere hans aktelse for Gud. David mente at Guds, den sanne Kongens tronsal måtte være den aller beste. Derfor sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre mens Herrens paktsark bor under teltduk. Natan sa til David: Gjør du alt det du har i sinne! For Gud er med deg (1 Krøn 17:1-2). Imidlertid, samme natt kom Guds ord til Natan, og det lød slik: Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge det huset jeg skal bo i (17:3-4). Senere forklarte David dette for Salomo: Men Herrens ord kom til meg, og det lød så: Du har utøst mye blod og ført store kriger. Du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du har utøst mye blod på jorden for mitt åsyn (22:8).

Likevel skaffet David mye av de materialene som skulle brukes til Templet, og også alle planene for konstruksjonen. Gud æret Davids hengivenhet ved å si: Herren vil bygge et hus for deg... Når dine dagers tall er fullt... vil jeg oppreise din ætt etter deg... en av dine egne sønner... og hans trone skal være grunnfestet til evig tid (17:10-14).

David kunne utvilsomt ikke forstå rekkevidden av dette løftet, som vi ser har blitt oppfylt i Jesus Kristus, Guds sønn, kongenes Konge og herrenes Herre, som snart skal regjere hele jorden.

David første reaksjon var ikke en stor glede over hvor viktig han plutselig hadde blitt, men heller en dyp følelse av uverdighet: Hvem er jeg, Herre Gud! Og hva er mitt hus? Det å se Gud slik som Han virkelig er og helt forstå hvor ulik oss Han er, er sann ydmykhet. Herre, ingen er som du! Det er ingen Gud foruten deg (17:16-20).

Davids reaksjon var en dyp takknemlighet overfor Universets Herre for Hans omsorg for de Han skapte (Sal 8:5). En ydmyk ånd preget hvert eneste ord av Davids svar: Hvem er jeg... at du har ført meg så langt? (17:16-20). Det naturlige mennesket, vår fordervede menneskelige natur, såvel som vårt samfunn, reagerer vanligvis med selvtilfredshet på enhver forfremmelse, en følelse av overlegenhet ved å motta noe vi synes vi fortjener. Herlighetens Herre gleder seg over å velsigne dem som oppriktig bekjenner: "Hvem er jeg?"

Selv om han ikke fikk tildelt den ære å bygge Templet, forsto David at Herren hadde gitt ham en større ære, nemlig at hans hus skulle stå fast til evig tid (1 Krøn 17:23). På samme måte som David, har også vi fått muligheten til å vitne om vår herlige Herres storhet, når vi lovpriser Ham av en ydmyk ånd, villige til å tjene Ham. Selv om de fleste av oss finner det lett å prise Herren for svar på bønn og de "gode ting" som skjer oss, er det få av oss som uttrykker den samme lovprisningen når våre omstendigheter er skuffende. Likevel skulle vi gi Gid ære også når vi møter skuffelser. Ved å gjøre dette, erkjenner vi at Gud i sin uendelige visdom elsker oss og har omsorg for oss, og har kontroll over alle omstendigheter i våre liv.

Lik David kjenner også vi ærefrykt og spør "Hvem er jeg?" når vi mottar Hans vidunderlige løfter! Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år (Åp 20:6).

Kristus portrettert:

Ved David, den store hyrde-kongen (1 Krøn 17:7, jfr. Matt 1:1-2, Rom 1:3). Symbolsk for Jesus Kristus er den gode hyrde (Joh 10:11) og kongers konger (Åp 19:16).

Valgfri lesning:

1. Korinterbrev, kapittel 4.

Ukens minnevers:

1. Peters brev 1:18